Svar:
Med en kontaktor ønsker du å bryte strømmen på en sikker måte og kvitte deg med lysbuen som dannes så raskt som mulig.
Siden en lysbue oppstår på grunn av en potensialforskjell, vil lysbuen i en vekselstrømsapplikasjon (AC) bryte av seg selv når spenningen krysser null.
Når det gjelder likestrøm (DC), er strømmen konstant over null og derfor vanskeligere å bryte.
I brytesekvensen ønsker du ganske enkelt å øke spenningen i lysbuen til en høyere spenning enn forsyningsspenningen.
Dette fører til slutt til at lysbuen elimineres og slutter å lede strøm.
Det finnes fire måter å øke spenningen i lysbuen på:
- Del buen inn i flere mindre buer.
- Forlenger buen.
- Gjør buen smalere.
- Reduser den elektriske ledningsevnen (kjøl ned lysbuen).
Den vanligste måten å oppnå dette på er ved å bruke magnetisk utblåsning.
En vekselstrømkontaktor er vanligvis konstruert for å bryte alle tre fasene samtidig, noe som betyr at den har tre tilkoblingspoler.
Men fordi det er enklere å bryte vekselstrømmen, trenger man ikke å maksimere de ovennevnte faktorene for å øke spenningen i lysbuen.
Dette gjør utformingen av en vekselstrømskontaktor enklere, men samtidig tar den mye plass.
En måte å utvikle en likestrømskontaktor på er å ta utgangspunkt i en overdimensjonert vekselstrømskontaktor og bygge polene slik at den blir enpolet, men bryter den samme polen tre ganger.
Dette er en teknikk som fungerer, men konstruksjonen er ikke optimal fordi kontaktoren blir stor og slites raskt ut hvis den går i stykker under belastning.
En robust likestrømskontaktor er vanligvis konstruert for å bryte én pol og er optimalisert for det. Men siden det er vanskeligere å bryte vekselstrøm, må alle fire faktorene maksimeres for å øke spenningen.
Dette gjøres her med en permanentmagnet og et åpent lysbuekammer med keramiske deler for å dele lysbuen.
I tillegg har man en konstruksjon for å trekke den ut og gjøre den lengre og smalere, og for å kjøle den ned.
Fant du svaret? Kontakt meg hvis du har flere spørsmål!
